Blod i brann

I barndommen var jeg stor fan av det jeg vil kalle den tidlige Sissel Kyrkjebø. Det vil si hennes plateproduksjon og kunstneriske virksomhet for øvrig mellom 1986 og 1994. Mange av mine prepubertale dagdrømmer fikk næring gjennom utstrakt lytting til Sissel på pikerommet. Det var ikke bare stemmen, men også fremtoningen til Sissel som trollbandt et ungpikesinn på Vestlandet (Å!) i overgangen mellom tiårene 1980 og 1990. For et hår! For noen skulderputer! tenkte jeg mer eller mindre bevisst. Hun var mitt første ordentlige idol (bare Trine Rein og Mariah Carey har hatt en sammenlignbar effekt på meg siden). I kronologisk rekkefølge har jeg valgt ut en bildeserie som oppsummerer Sissel for meg. Jeg falt av lasset ikke lenge etter hun klippet av det lange håret. Jeg vet ikke hva som skjedde. Det kan ha vært at jeg i de tidligste ungdomsårene hadde behov for å distansere meg fra det jeg forbandt med min egen barnlighet og dens tilhørende musikksmak. Jeg sluttet å følge Sissels utvikling som artist. Nå forbinder jeg henne først og fremst med julemusikk, en genre jeg sjelden forholder meg til. Men det var flott å ha henne som forbilde og kilde til fryd så lenge det varte.

Sissel gjør sitt berømte pauseinnslag i Grieghallen under MGP i 1986.

Den vakre Sissel på coveret til albumet Sissel (1986). Det var nok først noen år senere at jeg aktivt begynte å lytte til platen, men til gjengjeld med voldsom entusiasme.


Jeg tror The Sound of Music med Sissel i rollen som Maria ble spilt i Bergen i 1989. Jeg var 7 år og fikk se oppsetningen. Det var stort (selv om det jeg husker best av alt er bilturen hjem etterpå. Klokken var 23 - så seint ble det jo ellers bare på nyttårsaften - og jeg fikk sitte foran i Volvoen, oppå bilputen min, med et pledd over meg).

Av høydepunkter med Sissel kunne jeg også nevnt Lillehammer-OLs Se ilden lyse som vi ivrig øvde inn i et slags barnekorformat i musikktimene i fjerde klasse (innimellom blokkfløytespillingen). Eller tegnefilmen Den lille havfruen (1989) hvor Sissel hadde stemmen til Ariel i den norske versjonen. Men jeg velger heller å trekke frem platen Soria Moria. Den kom ut i 1989 og fulgte meg i mange år. Jeg kunne alle sangene utenat. På samme måte som jeg i 11-årsalderen opplevde at Baywatch var et program med mening og substans, syntes jeg tekstene Sissel fremførte var små kunstverk. I dag forstår jeg hvordan noen kan mene at Baywatch er et overfladisk og kroppsfokusert program. Og hadde jeg hørt låten Blod i brann for første gang i voksen alder, er det tvilsomt at den ville stimulert til dagdrømmeri. Men når jeg leser de svulstige tekstlinjene blir den tidlige Sissel manet frem for mitt indre blikk. Leken, dansende og barbeint på en brennende strand.

Blod i brann

(Svein Gundersen/Stig Nilsson)

Du luktet honning i håret

Da møttes øynene våre

To armer åpnet seg

Inntil deg

Så stille du ble

Du hvisket ord som var gode

De fløt som sevje i blodet

Da lot jeg armen din

Fange min

Så leken du ble

Som nyfødt sol å danse med

Som varme bølger mot land

på en brennende strand

Barbent i sand

Sto blod i brann

Blod i brann

Jeg fikk en vårkveld i gave

Da smeltet solen i havet

Et milelangt sekund

Munn mot munn

Så dro du avsted

Og ble en drøm å sovne med