Vi lever i et informasjonssamfunn prikk prikk prikk

Jeg tenkte egentlig at jeg nå skulle skrive et innlegg om kunnskap. Nærmere bestemt skulle teksten handle om det som ofte fremstår som en forskjell, for ikke å si motsetning, mellom vitenskapelig basert og erfaringsbasert kunnskap. Dette er et tema jeg berører i masteroppgaven jeg driver og lefler med (innenfor fagfeltet sosiologi). Jeg skriver om hvordan mine informanter, en gjeng med unge, mannlige gaupejegere, manøvrerer uanstrengt mellom forskningsbasert fakta om gaupas økologi og kunnskap om dyret tuftet på egen praksis. I motsetning til dette fremstilles ofte skillet mellom de to kunnskapsformene som skarpt, for eksempel når rovdyrkonflikten skal forklares.

Når jeg tenker mye på et spesielt forhold i en bestemt kontekst, så er det typisk at jeg gjenfinner lignende mønstre i andre kontekster. Forholdet mellom erfaringsbasert kunnskap og vitenskapelig basert kunnskap er intet unntak. Kategoriene danner for eksempel grunnlaget for ulike leire innenfor felt som trening og kosthold. Dette har blitt svært tydelig for meg i min jakt på fakta for å optimalisere kostholdet mitt de siste månedene. I time etter time har jeg plasket i det elektroniske informasjonsbassenget og forsøkt å gå utenom de offisielle kanalene (les: Olympiatoppen og Helsedirektoratet).

Det var tanker rundt dette jeg egentlig ville skrive om. Men innlegget ble ikke helt som jeg hadde sett for meg. Jeg var nemlig usikker på hvordan jeg burde begynne, hvilken inngang til temaet som kunne passe. Kriteriet var at de første setningene skulle anspore til nysgjerrighet hos leseren, men uten å formidle floskler av noe slag. Samtidig ønsket jeg å bruke ordet "informasjonssamfunn", men jeg slet med å anvende begrepet på en måte som ikke ville lyde klisjéfylt.

"Vi lever i et informasjonssamfunn" var en setning som rant meg i hu, en forferdelig floskel. Jeg vurderte å holde på setningen, men samtidig bake inn en distanse til budskapet ved å føye til et effektfullt ord: "angivelig". Ved heller å si "vi lever angivelig i et informasjonssamfunn" ville jeg signalisere at jeg stilte meg skeptisk, undrende eller kritisk til påstanden jeg kom med. Siden setningen forekom meg så klisjéfylt, ble jeg nysgjerrig på hvem som faktisk anvender den. Jeg googlet dermed "vi lever i et informasjonssamfunn" for å undersøke hvor utbredt setningen var. Jeg fikk 2590 treff. Bibliotek, utdanningsinstitusjoner og blogger (!) sto frem som de tyngste brukerne, så å si. Her er noen eksempler:

Vi lever i et informasjonssamfunn...

...mens kunnskapen om maten, som vi faktisk er avhengige av kvar dag, minkar (bygdekvinnelaget. no)

..., og midt i hjertet av dette samfunnet ligger biblioteket (modumbibliotek.no)

...hvor nettet bringer hele verden inn i klasserommet, og informasjonen er på en måte kunnskapens råstoff (frogn.no)

...med de muligheter det fører med seg (regjeringen.no)

...med enorm utvikling (nexans.no)

..., hele tiden mottar vi informasjon (itcas.no)

..., der det bør være en menneskerett å ha tilgang til nok informasjon som gir oss mulighet til å utvikle oss til selvstendige, kritisk tenkende mennesker (kristiansand.folkebibl.no)

Det er selvfølgelig mulig at setningene ville gi mer mening dersom de ble lest i sammenheng med den øvrige teksten de er en del av. Men slik de står skrevet her, desintegrert og løsrevet, synes jeg de illustrerer hvorfor informasjonssamfunn-begrepet er så floskelaktig. Det sier jo ingenting! Og likevel hadde jeg en hang og tilbøyelighet til, ja, et ønske om å bruke ordet i herværende innlegg for å si noe om et tema som det samme ordet sporet meg helt bort fra. Sånn kan det gå.

Må ikke tildekkes

Jeg surfet litt rundt på verdensveven og kom over en bok med tittelen Frisk med lavkarbo. Men jeg leste feil og trodde det sto Finsk med lavkarbo. Hadde jeg blitt finsk av å spise lavkarbo skulle jeg jammen santen gitt dietten en sjanse. Da kunne jeg, blant annet, med overbevisning sagt "ei saa peittää".

Ufordøyde bilder på barne-TV

I morges hørte jeg en alarmerende nyhet på radio. Det var for så vidt ikke innholdet i nyheten som vekket oppsikt, men snarere dens opphavskvinne. Søkelyset ble i bekymringens navn rettet mot at NRK Super skal utvide sendeflaten sin. Det blir med andre ord flere timer med barne-TV, nærmere bestemt tretten timer daglig. Bak den kraftige lyskasterens spaker satt (selvfølgelig) en fordums barne-TV-dronning: Eli Rygg. Hun er en slags professor emerita i barne-TV-kunsten som kommer på banen når hun føler seg kallet. Denne gangen har hun utpekt seg selv som barne-TVs kvalitetsvokter. Det var nemlig mangelen på kvalitet som utgjorde bekymringens bærebjelke.

Jeg har de siste årene ofte hørt Eli Rygg uttale seg om saker som har med barn å gjøre. Hun fremstår alltid som velmenende og engasjert, men jeg har sjelden - for ikke å si aldri - latt meg overbevise av synspunktene hennes. Sant å si har jeg hatt problemer med å konsentrere meg om det hun sier. Jeg lar meg avspore av det jeg oppfatter som en tilgjort mykhet i røsten hennes når den bringer frem ordene. Hun maler og mæler som en katt. Hun er påtrengende forståelsesfull overfor sine utvalgte grupper (barn).

Jeg skal ikke beskylde Eli Rygg for å mangle faglig tyngde, for hun er jo utdannet barnepleier, kan jeg lese på Wikipedia. Det er nok ordvalget hennes og den voldsomme indignasjonen hun ikke klarer å legge skjul på som får meg til å tenke at hun i større grad fremstår som en synser enn som en fagperson. "Hvis det hadde vært orden på jorda, nok energi, nok fred og positivitet kunne vi slappet av, men det haster faktisk litt" var budskapet Rygg hadde å melde gjennom eteren denne morgenen.

Eli Rygg var bekymret for at barna nå risikerer å bli frarøvet sin kreativitet ved å presenteres for alt for mange "ferdigtygde bilder". Dette fikk meg til å tenke på mitt barndoms 80-tall, og med dette tiåret Eli Rygg sine velmaktsdager i barne-TV-bransjen. Jeg var jo selv i smørøyet av målgruppen hun henvendte seg til fra det lille kolonihagehuset. Og sannelig kan jeg skrive under på at Eli Rygg med makker, først Jarl Goli og siden Terje Strømdahl, til fingerspissene behersket kunsten å presenterte ufordøyde bilder. Jeg minnes nemlig at jeg som fem-seks-syvåring hadde noen av mine første, bevisste møter med seksualitet gjennom Portveien 2. På en svært subtil måte annammet jeg seksuell energi mellom Eli og den mannen hun til enhver tid tilbragte tid med i og rundt huset. Det var utvilsomt svært stimulerende for min kreativitet. Uten å ha sett dagens barne-TV-sendinger på NRK Super deler jeg, med mine egne erfaringer i bakhodet, derfor muligens bekymringen til den malende Eli Rygg.

Seksuell energi subtilt formidlet

Falsk nattlos

For noen uker siden leste jeg en kort tekst i Morgenbladet, i spalten "Morgenbladet for 70 år siden". Notisen gjorde så sterkt inntrykk på meg at jeg skrev den ned på en post-it lapp. Den gule lappen ble liggende i lommeboken min helt til i dag. Jeg hadde glemt den. I dag oppdaget jeg den altså, eller gjenoppdaget, kan jeg vel si, i anledning en utrenskning av diverse papirlapper fra lommeboken. Papirlapper samler seg opp i lommebokens avdeling for sedler, formodentlig et velkjent fenomen. Jeg har sjelden sedler i det dertil egnede rommet i lommeboken, men papirlapper, se det er det mange av. Hovedsakelig kvitteringer fra dagligvarebutikker, kiosker, helsekostbutikker, bokhandlere, sportsforretninger, restauranter og utesteder (små vitnesbyrd om livet jeg lever). Og blant alle disse tallene en gul, sammenkrøllet og håndskrevet lapp:

En dame blev forleden natt på vei hjem tilsnakket av en fremmed mann i Stortingsgaten. Han utgav sig for å være nattlos og tilbød å lose henne hjem. Ved porten til hennes hjem i Huitfeldts gate nappet han hennes veske og forsvant.

Jeg spør meg om det virkelig var slik at det fantes noe som het nattlos i gamle dager. Den begrensede informasjonen jeg finner om fenomenet på internett bekrefter at det eksisterte "nattlosbyråer". Slike byråer tilbød sine tjenester til enslige kvinner, men bruken av dem synes ikke å ha vært særlig utbredt.

Mon tro om det er et marked for den slags i dag? Jeg tenker meg noe i retning av en drosjetjeneste. Men i stedet for å benytte motorisert kjøretøy som fremkomstmiddel foregår transporten ved hjelp av de såkalte "apostlenes hester". Selv kunne jeg nok være tilbøyelig til å la meg ledsage hjem etter en sen kveld, til fots, for å klarne hodet i skarp natteluft.

Jeg grubler videre. Skulle nattlosen gå foran meg? Eller bak? Skulle han kanskje stille seg like ved meg, og lenke albuen sin i min? Og i så fall, ville jeg kunne lene hodet lett mot skulderen hans mens vi ventet på å krysse en gate? Skulle vi spasere rolig, prominere så å si, eller legge opp til rask gange? Ville losens takster bero på avstanden til destinasjonen, eller tempoet vi holdt? Skulle jeg la meg lede til ytterdøren, eller ville han kunne følge meg videre inn i bakgården? For ikke å snakke om hvordan kommunikasjonen skulle foregå. Måtte jeg konversere med ham? Fortelle om min daglige dont? Eller kunne jeg gå i taushet, i en illusjon om at jeg var alene, men med losens skikkelse som en trygghet i bakgrunnen?

Det er ikke godt å si. Først og fremst synes jeg hele tanken virker fremmed, og jo mer jeg funderer på det, jo mindre sannsynlig virker det at jeg ville ta kontakt med et slikt byrå. Jeg ville i det minste hatt på meg ryggsekk, slik at en potensiell taskenspiller ikke hadde fått anledning til å nappe vesken min etter endt losing.

En tannleges skuffelse

I løpet av de siste åtte dagene har jeg trukket to visdomstenner, et svært udramtisk inngrep, ja, en opplevelse skuffende fri for action. Tennene kom ut på null komma svisj. Det mest ubehagelige var å ta røntgenbilde mens jeg bet tennene sammen over en liten metallplate.

Jeg fikk noen saksopplysninger om den generelle helsetilstanden i munnhulen. Blant annet kunne tannlegen slå fast at jeg brukte tanntråd. Og så rapporterte hun at jeg hadde en pusseskade nede, på høyre side. "Du pusser for hardt", sa hun, og ga en påfølgende demonstrasjon som viste med hvilket grep og med hvilken styrke jeg skulle håndtere tannbørsten. "Er du venstrehendt?" spurte hun så. Det kunne jeg avkrefte. Skuffelsen hennes var påtagelig. "Hvorfor spør du?" sa jeg. Hun spurte fordi noen tannleger har forsket på dette med hardhendt pussing, og kommet frem til at det er vanlig å pusse for hardt i den delen av munnen som er den motsatte av hånden man pusser med. Jeg var altså ikke en del av denne vitenskapelig dokumenterte statistikken. Derav tannlegens åpenbare skuffelse.

Undersøk meg, herr postdoktor!

Jeg har gått med på noe. Noe som innebærer å omforme kroppen min til En Kropp. Mitt kjøtt og blod skal gjøres til gjenstand for analyse, testing og måling. I vitenskapens navn, for å få brakt på det rene om inntak av antioksidanter hemmer muskelvekst. Celler skal hentes ut av meg og legges under lupen. Gjennom mitt erklærte samtykke til å bidra for forskningen, har jeg samtidig godkjent å la meg behandle som et Objekt. Det føles fremmedgjørende å vite at prosesser dypt inne i meg, i muskulaturens for meg mørklagte labyrinter, skal fremstilles i grafer og tabeller. Likevel nølte jeg ikke da anledningen bød seg. Jeg bare smilte og sa: "Undersøk meg, herr postdoktor!".