Prisen for vitenskapelig ansatte

Jeg sitter på jobb i min favorittresepsjon, i mitt treningssenter. Det er stille nå på sommeren, jeg kan blogge og lese elektroniske aviser. Og drikke kaffe og bestille t-skjorter med påskriften "I love carbs" over nett. Jeg er i godlune, fornøyd og forventningsfull rett og slett (jeg gleder meg til å gå rundt i den t-skjorten). Men så. Det kommer en ferdigtrent kunde forbi meg. Hun stopper, snur seg mot meg og spør: "Hva koster det for vitenskapelig ansatte ved universitetet å trene her?". Jeg blir morsk innvendig. Jeg misliker antydningen hennes, som helt sikkert er utilsiktet, for hun forholder seg kanskje daglig til distinksjonen mellom "vitenskapelig ansatte" og "administrativt ansatte". I mine ører insinuerer hun at vi her tilbyr den ene gruppen en bedre pris enn den andre. Og at en professor dermed må punge ut mindre (eller mer) for å delta i såkalt helsebringende aktiviteter enn en som jobber i teknisk avdeling. Jeg klarer ikke å kvele lysten til å irettesette. Så jeg opplyser om prisen, før jeg humørløst legger til: "Det er ikke forskjell på om man er vitenskapelig eller administrativt ansatt. Alle ansatte betaler samme pris". Hun ser litt forfjamset ut og slikker seg på piercingen som blinker i munnområdet. Hun forstår sikkert ikke hvorfor jeg virker streng. Jeg forstår det ikke helt selv heller. Det er en intuitiv reaksjon fra min side, innarbeidet gjennom utallige møter i denne resepsjonen med professorer og amanuensiser som krever særskilt service på bakgrunn av sin tittel og posisjon. Og det kan jeg ikke tilby dem.

Jeg elsker karbohydrater

T-skjorte til feriebruk

Jeg fikk en t-skjorte med denne påskriften for snart to år siden. Men jeg turte ikke å bruke det ellers praktiske og slitesterke plagget i Oslos gater. Så jeg pakket ulveskjorten i kofferten da jeg dro til Egypt en langhelg i februar 2010. I Kairo, Afrikas mest folkerike by med sine 20 millioner innbyggere, bar jeg den uten blygsel. Med rak rygg, god holdning. Jeg spankulerte rundt i Khan El-Khalili, det berømte basarområdet, og lot budskapet lyse mot forbipasserende, lyse mellom vannpiper, krydder, smykkestein og magedansdrakter. Foran Keopspyramiden stilte jeg meg opp og lot meg avbilde med utstrakte armer, og dermed erklæringen på brystet svært iøynefallende for (de ytterst få) betrakterne av bildet. I Kairo zoo ble jeg lokket inn i et urinstinkende skur bak løveburene og lurt til å holde en vanskjøttet løveunge, stadig iført ferie-t-skjorten. En av dyrehagens mange fotografer oppfordret meg til å smile idet han knipset dette høyst forglemmelige øyeblikket. Jeg har ikke brukt t-skjorten på lenge. Det skyldes antakelig at jeg ikke har besøkt andre land og kontinenter på en stund. Jeg skal muligens ta danskebåten seinere i sommer. Da kan det hende jeg pakker med meg ferie-t-skjorten.

I rute

Jeg sitter på Bergensbanen i vogn 4, retning øst. Litt over halvveis i turen har jeg duppet av, men våkner når toget står i ro på Geilo. Det striregner utenfor. Inni vogn 4 har jeg det lunt, komfortabelt og romslig ettersom jeg har fått en hel sittegruppe for meg selv. Gjennom togruten kan jeg observere et stykke menneskelig samhandling som foregår på perrongen. Jeg stirrer oppslukt på den lille scenen som utspiller seg. De der utenfor enser meg ikke. I kraftig nedbør på Geilo skjer det at konduktøren må avvise tre tyske turister iført regnponchoer fordi de har med seg sykler som ikke er registrert for togreise. Den ene av dem, en kvinne, gjør seg til talsperson for den lille gruppen. Hun utbryter selvrettferdig og med stram tysk aksent: "But we bought tickets!". Konduktøren viser ingen nåde, han kan ikke omgå regelverket, selv ikke for en gjeng tyske turister som rett og slett ikke visste bedre. Er det med en viss triumf han ser seg nødt til å forvise dem til ventehallen og ta et senere tog?

De to tyske herrene griper fattet rundt sine våte sykkelstyrer, vender om og triller mot ventehallen. Før de snur ryggen til meg skimter jeg tomme blikk dypt der inne i regnponchoene. Talspersonen blir hengende etter. Hun må løfte opp sekken sin fra bakken før hun kan følge etter. Men med den ene hånden på sykkelstyret mangler hun kraften og grepet om sekken som må til for å heve den fra bakken. Med klønete bevegeser gjør hun et forsøk på å rykke sekken til seg. Den faller til jorden. Hun griper om den igjen, men heller ikke denne gangen overvinner hun tyngdekraften. Sykkelen krenger. Regnet høljer. Fortvilelsen lyser. Men den tyske turisten har ikke noe valg. Hun kjemper innbitt til den ene selen er trædd innpå armen hennes, slik at sekken henger ned på siden, det ser ubehagelig ut, før hun motvillig følger etter reisefellene. Jeg sparker av meg skoene og legger beina i det tomme setet overfor mitt eget. Jeg kjenner en tilfredshet fylle meg. På denne turen har jeg holdt meg innenfor retningslinjene til NSB. Jeg har fulgt spillereglene som de norske statsbaner har utarbeidet innenfor sin virksomhet med å frakte folk over fjell og gjennom daler. Jeg er i rute.

Alger i heisen

I dag tok jeg en heis, fra første til fjerde etasje. En kvinne kom inn i heisen samtidig med meg, og hun skjøv en tralle foran seg. På trallen sto det oppstilt mange kolber, lik kolbene på bildet over. Ved første øyekast kunne det se ut som trillersken var på vei for å frakte drinker til et selskap. Men jeg innså at det grålige og grønnlige innholdet i glassene ikke kunne være egnet til å innta, selv ikke i svært godt lag. Likevel sa jeg, i et dumdristig forsøk på å være morsom: "Jeg trodde det var drinker du kom trillende med". Og så lo jeg høyt av min egen morsomhet. Latteren min gjallet ensomt i den store heisen. "Nei, det er alger" svarte damen tørt. Det kunne blitt pinlig, meget pinlig. Men heldigvis skulle algetransportøren av i andre etasje.