Stakkar Tone Sætre fra Elverum

På Dagbladet.no i dag, lørdag 18. desember klokken 12:38, kan nyhetshungrige la seg informere om at en lege ved Elverum sykehus har forgrepet seg på en jente i narkose. En stygg sak, det benekter jeg ikke. Vinklingen Dagbladet har valgt på saken er imidlertid bemerkelsesverdig. Saken presenteres gjennom en vilkårlig mors øyne. En mor som, sammen med to av sine døtre, tilfeldigvis befinner seg på det jeg antar er et kjøpesenter i julestria, helt sikkert i Elverum, akkurat idet Dagbladets utsendte traver rundt i det samme kjøpesenterets ganger for å finne en mor med noen døtre som hun kan hekte saken sin på. Slik har hun, den kløktige journalisten, gjort det: Under et bilde av en mor med to døtre som ser bekymret og pubertetssure ut på en gang deler mor sine refleksjoner rundt det inntrufne, og jeg siterer:

"Tone Sætre fra Elverum ser annerledes på det å sende døtrene til sykehuset etter at hun fikk høre at en lege der har forgrepet seg på en jente i narkose".

Akkurat. Nå ser hun annerledes på det. Datteren Linda har også fått endret sitt syn på saker og ting. Hun sier: "Jeg kommer til å tenke over dette neste gang jeg skal til legen". Jaså? Virkelig? Kommer hun til å kjenne et ubehag, med narkoseovergrepet friskt i minnet, neste gang hun sitter ansikt til ansikt med en lege som undersøker noen hovne kjertler eller en viltvoksende føflekk? I så fall synes jeg litt synd på henne. Og på moren, Tone Sætre, som denne gangen slapp å bruke egen fantasi for å kanalisere sin moderlige bekymring.

Blod i brann

I barndommen var jeg stor fan av det jeg vil kalle den tidlige Sissel Kyrkjebø. Det vil si hennes plateproduksjon og kunstneriske virksomhet for øvrig mellom 1986 og 1994. Mange av mine prepubertale dagdrømmer fikk næring gjennom utstrakt lytting til Sissel på pikerommet. Det var ikke bare stemmen, men også fremtoningen til Sissel som trollbandt et ungpikesinn på Vestlandet (Å!) i overgangen mellom tiårene 1980 og 1990. For et hår! For noen skulderputer! tenkte jeg mer eller mindre bevisst. Hun var mitt første ordentlige idol (bare Trine Rein og Mariah Carey har hatt en sammenlignbar effekt på meg siden). I kronologisk rekkefølge har jeg valgt ut en bildeserie som oppsummerer Sissel for meg. Jeg falt av lasset ikke lenge etter hun klippet av det lange håret. Jeg vet ikke hva som skjedde. Det kan ha vært at jeg i de tidligste ungdomsårene hadde behov for å distansere meg fra det jeg forbandt med min egen barnlighet og dens tilhørende musikksmak. Jeg sluttet å følge Sissels utvikling som artist. Nå forbinder jeg henne først og fremst med julemusikk, en genre jeg sjelden forholder meg til. Men det var flott å ha henne som forbilde og kilde til fryd så lenge det varte.

Sissel gjør sitt berømte pauseinnslag i Grieghallen under MGP i 1986.

Den vakre Sissel på coveret til albumet Sissel (1986). Det var nok først noen år senere at jeg aktivt begynte å lytte til platen, men til gjengjeld med voldsom entusiasme.


Jeg tror The Sound of Music med Sissel i rollen som Maria ble spilt i Bergen i 1989. Jeg var 7 år og fikk se oppsetningen. Det var stort (selv om det jeg husker best av alt er bilturen hjem etterpå. Klokken var 23 - så seint ble det jo ellers bare på nyttårsaften - og jeg fikk sitte foran i Volvoen, oppå bilputen min, med et pledd over meg).

Av høydepunkter med Sissel kunne jeg også nevnt Lillehammer-OLs Se ilden lyse som vi ivrig øvde inn i et slags barnekorformat i musikktimene i fjerde klasse (innimellom blokkfløytespillingen). Eller tegnefilmen Den lille havfruen (1989) hvor Sissel hadde stemmen til Ariel i den norske versjonen. Men jeg velger heller å trekke frem platen Soria Moria. Den kom ut i 1989 og fulgte meg i mange år. Jeg kunne alle sangene utenat. På samme måte som jeg i 11-årsalderen opplevde at Baywatch var et program med mening og substans, syntes jeg tekstene Sissel fremførte var små kunstverk. I dag forstår jeg hvordan noen kan mene at Baywatch er et overfladisk og kroppsfokusert program. Og hadde jeg hørt låten Blod i brann for første gang i voksen alder, er det tvilsomt at den ville stimulert til dagdrømmeri. Men når jeg leser de svulstige tekstlinjene blir den tidlige Sissel manet frem for mitt indre blikk. Leken, dansende og barbeint på en brennende strand.

Blod i brann

(Svein Gundersen/Stig Nilsson)

Du luktet honning i håret

Da møttes øynene våre

To armer åpnet seg

Inntil deg

Så stille du ble

Du hvisket ord som var gode

De fløt som sevje i blodet

Da lot jeg armen din

Fange min

Så leken du ble

Som nyfødt sol å danse med

Som varme bølger mot land

på en brennende strand

Barbent i sand

Sto blod i brann

Blod i brann

Jeg fikk en vårkveld i gave

Da smeltet solen i havet

Et milelangt sekund

Munn mot munn

Så dro du avsted

Og ble en drøm å sovne med

Kasper og jeg

Gjennom de siste månedene har jeg brukt betydelig energi på å utarbeide et vanntett system som skal forhindre meg fra å gå på limpinnen når irriterende telefonselgere ringer. Det vanntette systemet består i at jeg lar være å ta telefonen når et ukjent nummer ringer, for så å søke nummeret opp på gule sider. Stort sett viser det seg å stamme fra firmaer med dubiøse navn som Selektiv, Max marketing gruppen, og GoExcellent Norway AS. Da aner jeg straks ugler i mosen, og lagrer omgående nummeret under tittelen "Telefonterror X". Så langt har jeg lagret 12 forskjellige numre. Siden alle disse selskapene ringer gjentatte ganger, kan jeg lett som en plett avvise anropet når den herved avslørte selger slår på tråden.

Denne strategien har gitt meg en deilig følelse av å ta selgeren ved nesen. For meg oppleves nå oppringningene som en practical joke, bare at den som blir utsatt for peket - selgeren - ikke forstår det selv. Dermed har jeg noen ganger, med en temmelig eplekjekk mine, ikke klart å motstå fristelsen til å besvare anropet fra, la oss si, "Telefonterror 5" (en finurlig bokklubb). For nå er jeg forberedt på hva som venter i den andre enden av røret, og jeg kan mobilisere all min motstand. Jeg synes det er tarvelig å kjefte på de tross alt stakkarslige telefonselgerne. Min taktikk er i stedet å lure representanten fra bokklubben til å tro at han eller hun har fått meg på kroken, for så på uventet og dramatisk vis å snyte vedkommende for en smule provisjon. Slik foregår det:

"Hei det er Marte?" sier jeg med min blideste og mest imøtekommende røst.

"Ja, hei, dette er Kasper fra Books for you..". Jeg kan høre at han krafser med manuset, og det er heller ikke troverdig at en kar fra Ålesund sier "jeg, meg og deg". Selv om dette irriterer vettet av meg gjør jeg gode miner til slett spill. Svært gode miner.

"HEEEI" avbryter jeg, som om Kasper skulle være en gammel venn, og at han og jeg går waaay back. Men Kasper klarer ikke å løsrive seg fra manuset sitt, så han fortsetter ufortrødent:

"Du er trukket ut som en av noen få vinnere, og i den forbindelse ønsker vi å tilby deg en gave som er helt uforpliktende å motta, og det er dessuten gratis. Det er selvfølgelig valgfritt om man vil tegne medlemskap, men med dette tilbudet får du de første fem leveransene til 40 % av den egentlige verdien".

Jeg venter tålmodig til han har fullført sitt innøvde budskap, og utbryter sjokkert:

"Hva? Er JEG trukket ut?" med en begeistring i stemmen som selv Knut Jørgen Røed Ødegård kunne bli misunnelig av. Og dette får den hittil smånervøse selgeren til å frigjøre seg fra sin på forhånd fastsatte talestrøm.

"Ja" sier han fornøyd. Det er her samtalens vendepunkt skal finne sted. Det er nå jeg med full kraft skal foreta et væromslag i stemmen, og jeg sier avmålt:

"Takk, men jeg er ikke interessert". Og her kunne jeg lagt på røret. Men det som til min forbauselse nå skjer er at Kasper desperat, men behersket fortsetter. Han legger frem det ene argumentet etter det andre for å overbevise meg om at jeg bør motta denne uforpliktende pakken. Og til slutt hører jeg meg selv si:

"Okei. Tja, det låter jo for så vidt interessant. Og det er jo billig. Hm.. jeg er i grunnen på gli nå, altså".

Og dermed har mitt vanntette system som skulle lede meg til totalt herredømme over telefonselgersituasjonen krakelert. Min egen "practical joke" har slått tilbake som en bumerang. Og jeg har omsider forstått at det eneste som kan redde min økonomi og selvrespekt er en kjapp registring på denne siden.

Vi lever i et informasjonssamfunn prikk prikk prikk

Jeg tenkte egentlig at jeg nå skulle skrive et innlegg om kunnskap. Nærmere bestemt skulle teksten handle om det som ofte fremstår som en forskjell, for ikke å si motsetning, mellom vitenskapelig basert og erfaringsbasert kunnskap. Dette er et tema jeg berører i masteroppgaven jeg driver og lefler med (innenfor fagfeltet sosiologi). Jeg skriver om hvordan mine informanter, en gjeng med unge, mannlige gaupejegere, manøvrerer uanstrengt mellom forskningsbasert fakta om gaupas økologi og kunnskap om dyret tuftet på egen praksis. I motsetning til dette fremstilles ofte skillet mellom de to kunnskapsformene som skarpt, for eksempel når rovdyrkonflikten skal forklares.

Når jeg tenker mye på et spesielt forhold i en bestemt kontekst, så er det typisk at jeg gjenfinner lignende mønstre i andre kontekster. Forholdet mellom erfaringsbasert kunnskap og vitenskapelig basert kunnskap er intet unntak. Kategoriene danner for eksempel grunnlaget for ulike leire innenfor felt som trening og kosthold. Dette har blitt svært tydelig for meg i min jakt på fakta for å optimalisere kostholdet mitt de siste månedene. I time etter time har jeg plasket i det elektroniske informasjonsbassenget og forsøkt å gå utenom de offisielle kanalene (les: Olympiatoppen og Helsedirektoratet).

Det var tanker rundt dette jeg egentlig ville skrive om. Men innlegget ble ikke helt som jeg hadde sett for meg. Jeg var nemlig usikker på hvordan jeg burde begynne, hvilken inngang til temaet som kunne passe. Kriteriet var at de første setningene skulle anspore til nysgjerrighet hos leseren, men uten å formidle floskler av noe slag. Samtidig ønsket jeg å bruke ordet "informasjonssamfunn", men jeg slet med å anvende begrepet på en måte som ikke ville lyde klisjéfylt.

"Vi lever i et informasjonssamfunn" var en setning som rant meg i hu, en forferdelig floskel. Jeg vurderte å holde på setningen, men samtidig bake inn en distanse til budskapet ved å føye til et effektfullt ord: "angivelig". Ved heller å si "vi lever angivelig i et informasjonssamfunn" ville jeg signalisere at jeg stilte meg skeptisk, undrende eller kritisk til påstanden jeg kom med. Siden setningen forekom meg så klisjéfylt, ble jeg nysgjerrig på hvem som faktisk anvender den. Jeg googlet dermed "vi lever i et informasjonssamfunn" for å undersøke hvor utbredt setningen var. Jeg fikk 2590 treff. Bibliotek, utdanningsinstitusjoner og blogger (!) sto frem som de tyngste brukerne, så å si. Her er noen eksempler:

Vi lever i et informasjonssamfunn...

...mens kunnskapen om maten, som vi faktisk er avhengige av kvar dag, minkar (bygdekvinnelaget. no)

..., og midt i hjertet av dette samfunnet ligger biblioteket (modumbibliotek.no)

...hvor nettet bringer hele verden inn i klasserommet, og informasjonen er på en måte kunnskapens råstoff (frogn.no)

...med de muligheter det fører med seg (regjeringen.no)

...med enorm utvikling (nexans.no)

..., hele tiden mottar vi informasjon (itcas.no)

..., der det bør være en menneskerett å ha tilgang til nok informasjon som gir oss mulighet til å utvikle oss til selvstendige, kritisk tenkende mennesker (kristiansand.folkebibl.no)

Det er selvfølgelig mulig at setningene ville gi mer mening dersom de ble lest i sammenheng med den øvrige teksten de er en del av. Men slik de står skrevet her, desintegrert og løsrevet, synes jeg de illustrerer hvorfor informasjonssamfunn-begrepet er så floskelaktig. Det sier jo ingenting! Og likevel hadde jeg en hang og tilbøyelighet til, ja, et ønske om å bruke ordet i herværende innlegg for å si noe om et tema som det samme ordet sporet meg helt bort fra. Sånn kan det gå.

Må ikke tildekkes

Jeg surfet litt rundt på verdensveven og kom over en bok med tittelen Frisk med lavkarbo. Men jeg leste feil og trodde det sto Finsk med lavkarbo. Hadde jeg blitt finsk av å spise lavkarbo skulle jeg jammen santen gitt dietten en sjanse. Da kunne jeg, blant annet, med overbevisning sagt "ei saa peittää".

Ufordøyde bilder på barne-TV

I morges hørte jeg en alarmerende nyhet på radio. Det var for så vidt ikke innholdet i nyheten som vekket oppsikt, men snarere dens opphavskvinne. Søkelyset ble i bekymringens navn rettet mot at NRK Super skal utvide sendeflaten sin. Det blir med andre ord flere timer med barne-TV, nærmere bestemt tretten timer daglig. Bak den kraftige lyskasterens spaker satt (selvfølgelig) en fordums barne-TV-dronning: Eli Rygg. Hun er en slags professor emerita i barne-TV-kunsten som kommer på banen når hun føler seg kallet. Denne gangen har hun utpekt seg selv som barne-TVs kvalitetsvokter. Det var nemlig mangelen på kvalitet som utgjorde bekymringens bærebjelke.

Jeg har de siste årene ofte hørt Eli Rygg uttale seg om saker som har med barn å gjøre. Hun fremstår alltid som velmenende og engasjert, men jeg har sjelden - for ikke å si aldri - latt meg overbevise av synspunktene hennes. Sant å si har jeg hatt problemer med å konsentrere meg om det hun sier. Jeg lar meg avspore av det jeg oppfatter som en tilgjort mykhet i røsten hennes når den bringer frem ordene. Hun maler og mæler som en katt. Hun er påtrengende forståelsesfull overfor sine utvalgte grupper (barn).

Jeg skal ikke beskylde Eli Rygg for å mangle faglig tyngde, for hun er jo utdannet barnepleier, kan jeg lese på Wikipedia. Det er nok ordvalget hennes og den voldsomme indignasjonen hun ikke klarer å legge skjul på som får meg til å tenke at hun i større grad fremstår som en synser enn som en fagperson. "Hvis det hadde vært orden på jorda, nok energi, nok fred og positivitet kunne vi slappet av, men det haster faktisk litt" var budskapet Rygg hadde å melde gjennom eteren denne morgenen.

Eli Rygg var bekymret for at barna nå risikerer å bli frarøvet sin kreativitet ved å presenteres for alt for mange "ferdigtygde bilder". Dette fikk meg til å tenke på mitt barndoms 80-tall, og med dette tiåret Eli Rygg sine velmaktsdager i barne-TV-bransjen. Jeg var jo selv i smørøyet av målgruppen hun henvendte seg til fra det lille kolonihagehuset. Og sannelig kan jeg skrive under på at Eli Rygg med makker, først Jarl Goli og siden Terje Strømdahl, til fingerspissene behersket kunsten å presenterte ufordøyde bilder. Jeg minnes nemlig at jeg som fem-seks-syvåring hadde noen av mine første, bevisste møter med seksualitet gjennom Portveien 2. På en svært subtil måte annammet jeg seksuell energi mellom Eli og den mannen hun til enhver tid tilbragte tid med i og rundt huset. Det var utvilsomt svært stimulerende for min kreativitet. Uten å ha sett dagens barne-TV-sendinger på NRK Super deler jeg, med mine egne erfaringer i bakhodet, derfor muligens bekymringen til den malende Eli Rygg.

Seksuell energi subtilt formidlet

Falsk nattlos

For noen uker siden leste jeg en kort tekst i Morgenbladet, i spalten "Morgenbladet for 70 år siden". Notisen gjorde så sterkt inntrykk på meg at jeg skrev den ned på en post-it lapp. Den gule lappen ble liggende i lommeboken min helt til i dag. Jeg hadde glemt den. I dag oppdaget jeg den altså, eller gjenoppdaget, kan jeg vel si, i anledning en utrenskning av diverse papirlapper fra lommeboken. Papirlapper samler seg opp i lommebokens avdeling for sedler, formodentlig et velkjent fenomen. Jeg har sjelden sedler i det dertil egnede rommet i lommeboken, men papirlapper, se det er det mange av. Hovedsakelig kvitteringer fra dagligvarebutikker, kiosker, helsekostbutikker, bokhandlere, sportsforretninger, restauranter og utesteder (små vitnesbyrd om livet jeg lever). Og blant alle disse tallene en gul, sammenkrøllet og håndskrevet lapp:

En dame blev forleden natt på vei hjem tilsnakket av en fremmed mann i Stortingsgaten. Han utgav sig for å være nattlos og tilbød å lose henne hjem. Ved porten til hennes hjem i Huitfeldts gate nappet han hennes veske og forsvant.

Jeg spør meg om det virkelig var slik at det fantes noe som het nattlos i gamle dager. Den begrensede informasjonen jeg finner om fenomenet på internett bekrefter at det eksisterte "nattlosbyråer". Slike byråer tilbød sine tjenester til enslige kvinner, men bruken av dem synes ikke å ha vært særlig utbredt.

Mon tro om det er et marked for den slags i dag? Jeg tenker meg noe i retning av en drosjetjeneste. Men i stedet for å benytte motorisert kjøretøy som fremkomstmiddel foregår transporten ved hjelp av de såkalte "apostlenes hester". Selv kunne jeg nok være tilbøyelig til å la meg ledsage hjem etter en sen kveld, til fots, for å klarne hodet i skarp natteluft.

Jeg grubler videre. Skulle nattlosen gå foran meg? Eller bak? Skulle han kanskje stille seg like ved meg, og lenke albuen sin i min? Og i så fall, ville jeg kunne lene hodet lett mot skulderen hans mens vi ventet på å krysse en gate? Skulle vi spasere rolig, prominere så å si, eller legge opp til rask gange? Ville losens takster bero på avstanden til destinasjonen, eller tempoet vi holdt? Skulle jeg la meg lede til ytterdøren, eller ville han kunne følge meg videre inn i bakgården? For ikke å snakke om hvordan kommunikasjonen skulle foregå. Måtte jeg konversere med ham? Fortelle om min daglige dont? Eller kunne jeg gå i taushet, i en illusjon om at jeg var alene, men med losens skikkelse som en trygghet i bakgrunnen?

Det er ikke godt å si. Først og fremst synes jeg hele tanken virker fremmed, og jo mer jeg funderer på det, jo mindre sannsynlig virker det at jeg ville ta kontakt med et slikt byrå. Jeg ville i det minste hatt på meg ryggsekk, slik at en potensiell taskenspiller ikke hadde fått anledning til å nappe vesken min etter endt losing.

En tannleges skuffelse

I løpet av de siste åtte dagene har jeg trukket to visdomstenner, et svært udramtisk inngrep, ja, en opplevelse skuffende fri for action. Tennene kom ut på null komma svisj. Det mest ubehagelige var å ta røntgenbilde mens jeg bet tennene sammen over en liten metallplate.

Jeg fikk noen saksopplysninger om den generelle helsetilstanden i munnhulen. Blant annet kunne tannlegen slå fast at jeg brukte tanntråd. Og så rapporterte hun at jeg hadde en pusseskade nede, på høyre side. "Du pusser for hardt", sa hun, og ga en påfølgende demonstrasjon som viste med hvilket grep og med hvilken styrke jeg skulle håndtere tannbørsten. "Er du venstrehendt?" spurte hun så. Det kunne jeg avkrefte. Skuffelsen hennes var påtagelig. "Hvorfor spør du?" sa jeg. Hun spurte fordi noen tannleger har forsket på dette med hardhendt pussing, og kommet frem til at det er vanlig å pusse for hardt i den delen av munnen som er den motsatte av hånden man pusser med. Jeg var altså ikke en del av denne vitenskapelig dokumenterte statistikken. Derav tannlegens åpenbare skuffelse.

Undersøk meg, herr postdoktor!

Jeg har gått med på noe. Noe som innebærer å omforme kroppen min til En Kropp. Mitt kjøtt og blod skal gjøres til gjenstand for analyse, testing og måling. I vitenskapens navn, for å få brakt på det rene om inntak av antioksidanter hemmer muskelvekst. Celler skal hentes ut av meg og legges under lupen. Gjennom mitt erklærte samtykke til å bidra for forskningen, har jeg samtidig godkjent å la meg behandle som et Objekt. Det føles fremmedgjørende å vite at prosesser dypt inne i meg, i muskulaturens for meg mørklagte labyrinter, skal fremstilles i grafer og tabeller. Likevel nølte jeg ikke da anledningen bød seg. Jeg bare smilte og sa: "Undersøk meg, herr postdoktor!".

Primus motor for limbo

I dag overhørte jeg bruddstykker av en samtale. To bekjente (av hverandre, ikke av meg) møttes i resepsjonen hvor jeg yter service, og konverserte liflig om en fest de hadde vært på. De sto og lente seg mot skranken som avgrenset meg fra dem, og jeg ble et ufrivillig, lyttende vitne til det de sa. Temaet var en fest de hadde vært på hvor en av gjestene hadde utmerket seg som særlig dyktig til å utføre limbo. Alle hadde blitt imponert. "Men jeg hørte at det var hun selv som hadde foreslått limbokonkurransen?" sa den kvinnelige bekjente, med en noe syrlig røst, og albuen godt plantet i skranken. "Ja", sa den mannlige bekjente, "hun er alltid primus motor for limbo".

Angst

Jeg har en kronisk, men mild angst for at jeg har dårlig ånde. For at de jeg snakker med skal tenke "huff" og få lyst å ta et skritt bakover. Siden det er en mild angst er den håndterlig. Men den er neppe ubegrunnet, med tanke på at jeg ofte spiser fet fisk.

En medtrafikants antatte vemod

I går holdt jeg på å begynne å grine på t-banen. Jeg følte en medtrafikants antatte vemod. Det var en gammel mann. Han satt rett overfor meg med sin gammelmannskropp (sammensunken) og sine gammelmannshender (tynn, sprø hud med leverflekker). Ved siden av oss satt en ung mor med et spedbarn på fanget. Den gamle mannen og det lille barnet smilte til hverandre, og lo, og de snille gammelmannsøynene ble smale. Jeg satt der med klump i halsen, beveget, og tenkte at den gamle mannen nå fikk en kraftig påminnelse om sin egen forgjengelighet. Men om han hadde visst hva jeg tenkte ville han kanskje følt seg forulempet. Kanskje han ville boret gammelmannsblikket sitt i meg og sagt: "Unge dame, nå forulemper du meg. Ser du ikke at jeg er lettet over å ikke være i det lille barnets sko?".

Reinerts falsemaskin

Reinerts falsemaskin

Jeg tror om meg selv at jeg kunne vært en drivende dyktig fabrikkarbeider, eller arbeiderske som jeg ville kalt meg ("Jeg heter Marte, jeg er arbeiderske", ville jeg sagt, etterfulgt av et lite kniks med nakken og et knapt hørbart snøft). En som skjøttet sin spesialiserte oppgave ved samlebåndet med presisjon og rutine. Minutt for minutt, dag for dag, år for år. En tro tjener innenfor sekundærnæringen, utbyttet og fremmedgjort, kanhende, men en nødvendig brikke i verdiskapningen.

Dette talentet har jeg har oppdaget gjennom oppgaver jeg har fått tildelt i kraft av deltidsstillingen min som resepsjonist (et yrke klassifisert i tertiærnæringen, men som i mitt tilfelle stundom innebærer gjøremål av samlebåndsaktig art). Jeg har klippet og laminert små lapper og kort til diverse bruk. Jeg har kjent både glede og tilfredsstillelse ved å foreta den samme operasjonen igjen og igjen, med følelsen av at det aldri tar slutt. Det faste grepet om saksa, duringen fra lamineringsmaskinen, den svake eimen av varmebehandlet plast som innkapsler en informasjon vi vil formidle til våre kunder.

I Stavanger ligger Norsk Hermetikkmuseum. Mellom 1890 og 1960 foregikk det vareproduserende virksomhet i denne bygningen, blant annet i form av brislinghermetikk og fiskeboller. Museets hjemmesider viser bilde av Reinerts falsemaskin, et eksempel på utstyret som ble benyttet i produksjonen (falsemaskinens funksjon er ikke spesifisert i omtalen av museet).

I lunsjpausen, mens jeg sitter og gomler på en saftig skive med King Oscars sardiner og kjenner hvordan den fete fisken glir ned gjennom svelget og metter meg, fantaserer jeg om en annen tid hvor jeg, iført skaut og forkle, med vante bevegelser betjener Reinerts falsemaskin for å bringe hermetikkbrisling til folket.

Fiskadreparen

Jeg elsker hyttebøker. Det er ingen ironisk undertone i dette utsagnet. Erklæringen er heller ikke en eufemisme. Men den er langt fra en overdrivelse. Jeg har rett og slett en kjærlighetsfylt relasjon til hyttebøker. Ikke hyttebøker generelt, naturligvis. Ikke en tilfeldig valgt hyttebok i en vilkårlig hytte. Slike hyttebøker nøyer jeg meg med å vise høflig interesse for dersom jeg kommer i en situasjon hvor det er naturlig å bla i dem. Men hyttebøkene som er i omløp innad i min egen familie, de leser jeg med kjærlighetens intensitet. År etter år. Om og om igjen.

De fleste hyttebøker jeg vet om består stort sett av trivialitetens loggføringer. Det er særlig værforhold som dokumenteres. Temperaturen til lands og til vanns. Vindens retning og styrke. Skydekkets høyde og tetthet. Min families hyttebøker, som jeg grådig fordyper meg i, er tro mot dette tradisjonelle formatet. Men det er ikke derfor jeg leser med slik et dyptfølt engasjement.

Referatene som gjengir små og store familiemedlemmers gjøren og laden har unektelig underholdningsverdi. Takket være hytteboka er alle grener av slekta vel informert om "fiskadreparen" som en kusines seks år gamle sønn spikket til oldefaren. Fiskadreparen var et spesialdesignet redskap til bruk etter at fisken var halt opp fra fjorden, for å fullbyrde dens endelikt. Et velrettet kakk i fiskehodet med spikeren som var festet i enden av et trestykke skulle altså gjøre jobben lettere for en fiskende oldefar. Men det er ikke slike historier som fyller meg med varme og en indre begeistring.

Årsaken kan heller ikke spores i de mange observasjonene som systematisk er festet til papiret. For eksempel at mormor, en seinsommerdag i 1993, fikk øye på passasjercruiset M/S Balticum der hun satt ved Hardangerfjordens bredd og renset stikkelsbærene hun nylig hadde plukket fra vekstene i hagen. Eller, føyd til i et PS, at hun ved en tilfeldighet, på samme dag som dette skipet viste seg mellom Sild og Varaldsøy, også la merke til et ekorn utenfor kjøkkenvinduet.

Hytteboksjangeren er uhåndgripelig. Stilen er beslektet med dagboksjangeren, men langt mer selektiv siden hyttebokteksten har et potensielt publikum. Men hvem er egentlig dette publikummet? Hvem henvendte mormor seg til da hun sirlig noterte hva middagen bestod av den 14. juli 1987? Hvem var informasjonen ment for, den om at blomkålsuppen ble laget av tre blomkålhoder som hun hadde kjøpt for kr. 28,- på Samvirkelaget? Var det til seg selv, for at hun senere kunne lese, minnes og rekonstruere gleden over å slå kloa i billig blomkål, eller med andre ord å gjøre et dagligvaremessig kupp? Til hvem formidlet hun at naftalinkulene, til hennes store tilfredsstillelse, også denne vinteren hadde holdt mus og møll på avstand?

Jeg vet ikke. Likevel leser jeg, glupsk og begjærlig, hver gang. Minner blir vekket. Ikke bare konkrete og tidsavgrensende erindringer knyttet til opplevelser i barndommen eller ungdommen. Men Minnet om at jeg kommer fra et sted, at jeg hører til i dette sprikende nettverket av nedtegnelser.

Treholt på Skavlan

Treholt på Skavlan: kommer til en stue nær deg (hvorfor er jeg ikke overrasket?).

Jeg går ikke i fakkeltog for Obama

Det er snart ett år siden offentliggjøringen av at Barack Obama skulle tildeles Nobels fredspris etter bare ni måneder i presidentstolen. De mange diskusjonene rundt denne kontroversielle avgjørelsen har for lengst stilnet. Da jeg kom over salig Georg Johannesen med meningsfellers lille, akademiske Nobelprotest fra 50-tallet, ble jeg imidlertid minnet på oppstyret rundt Obama. I 1952 mottok Albert Schweitzer Nobels fredspris (han fikk den overrakt i 1953). Høsten 1954 fant Johannesen & co det opportunt å erklære sin motstand - ikke mot hedersmannen Albert Schweitzer, men mot det de betegner som en tilsløring av verdens virkelige problemer. Jeg har gjengitt teksten i underskriftskampanjen nedenfor. Den samlet syv underskrifter. Jeg hadde nok vært tilbøyelig til å skrive under på en slik kampanje dersom Albert Schweitzers navn nå, 56 år senere, hadde blitt byttet ut med Obamas.

VI GÅR IKKE I FAKKELTOG FOR ALBERT SCHWEITZER

Albert Schweitzer er en fin og edel mann. En av de bedre. Fakkeltog er morsomt. Vi har intet i mot fakkeltog. Når vi, undertegnede studenter ved Oslo Universitet, likevel ikke kan hylle Albert Schweitzer som fredsprisvinner, begrunner vi det slik: Vi har i dag nok ressurser til å løfte Afrikas og Asias folk opp til et menneskeverdig liv. Dette kan gjøres. Dette blir ikke gjort. Vi har i dag nok ressurser til å utrydde oss alle. Dette kan gjøres. Dette må ikke bli gjort. Schweitzers helhjertede innsats i Afrika har her ingen relevans. Den berører overhodet ikke spørsmålet om fred eller krig. Derfor er den kun rosverdig på samme måte som vi roser en sliten distriktslege eller en strevsom mor (sic!). Fakkeltog for fredsprisvinneren Albert Schweitzer tilslører altså de problemer som må løses for å skape en varig fred. Han er en hodepute for vår samvittighet og lar seg bruke til det. Derfor kan vi ikke hylle ham uten å hylle vår feighet.

Teksten er hentet fra boka Om den norske tenkemåten ([1975] 2004) av Georg Johannesen.

Raumabanen

Forrige helg, nærmere bestemt fredag i uke 36, tok jeg Raumabanen fra Dombås til Åndalsenes. Toget bestod av to små vogner, og selv om vi hadde plassbilletter var det ingen som tok hensyn til det. Alle satte seg nøyaktig der de hadde lyst, det var et befrielsens lille tog. Ved siden av meg, på motsatt seterad, fant to godt voksne damer seg til rette. De hadde reist langt og lenger enn langt, i hvert fall helt fra Østfold, dersom jeg kan stole på stumpene som er igjen etter dialektlæren på videregående. De var nok blitt sultne i løpet av den lange reisen som enda ikke var over, og hadde gledet seg til bevertning på toget, skulle jeg snart komme til å overhøre. Konduktøren passerte. Han var fra Lesja, en innsikt jeg ikke kan takke min gamle norsklærer for, nei, jeg spurte rett ut. (Hvor er du fra? Lesja.) "Er det restaurantvogn her?" spurte den sultne østfoldingen. "Nei", sa konduktøren. "Men jeg har jo sett på nettsidene deres at det er servering av sushi og tapas?" "Eh.." forstummet Lesjamannen i konduktørhabitt. "Er det bare på de lange togene, det da?" fortsatte den sultridde passasjeren. "Er det ikke en tralle her en gang?" "Nei, her er det bare en automat med sjokolade og snacks". Jeg forholdt meg uberørt, men innvendig stusset jeg. Å forvente servering av sushi og tapas på NSB synes jeg er vel optimistisk, selv om rettene skulle bli servert fra en tralle. Jeg inntok matpakken min i taushet, men midt i en leverposteiskive møtte jeg blikket til min medpassasjer, hvis tarmer var i ferd med å gjøre opprør. Dermed tilbød jeg henne en banan. Men det takket hun høflig nei til.

Free Jimmie

Sverige har fått en borgerlig mindretallsregjering. Det rasistiske partiet Sverigedemokraterna, anført av Jimmie Åkesson, er i vippeposisjon med 20 mandater i Riksdagen. Kan noen geleide denne klovnen ut av sirkusmanesjen?

Strusshamn Superkids

I helgen var jeg i konfirmasjon på vestlandet. En kristelig konfirmasjon. Dermed troppet jeg opp i Strusshamn kirke for å bivåne at mitt familiemedlem, konfirmanten, "offentlig bekreftet dåpens nåde" som det står formulert på Wikipedia.

Jeg tenkte tilbake på da jeg selv var i konfirmasjonsalder. Jeg avsto fra å gjennomføre denne symbolske handlingen, både innenfor kristelige og human-etiske rammer. Jeg var den eneste i klassen som ikke benyttet anledningen til å komme med en offentlig bekreftelse. Det er ikke til å stikke under en prekestol at jeg likte følelsen av å være litt annerledes, og slik fremstå som selvstendig, ja, kanskje en smule opprørsk også. I virkeligheten var avgjørelsen langt fra selvstendig. Den var et resultat av langsom indoktrinering over tid i heimen. Et virkelig opprør hadde for meg vært å sette i sving en storstilt konfirmasjon, helst en kristelig, som ville legge beslag på mye av mine foreldre og foresattes tid (alle fire), og som de måtte ofre en søndag for å gjennomføre - totalt i strid med sin egen overbevisning. En kristelig konfirmasjon med meg i sentrum ville rystet familien i grunnvollene, så å si.

Det var altså dette jeg tenkte på mens jeg satt sammen med de andre statistene i Konfirmasjonsspelet og betraktet 14 hovedrolleinnehavere omsluttet av hvite kapper. Kappene rakk i mange tilfeller ikke så langt ned mot gulvet som de kunne gjort. Det hang sammen med utstrakt bruk av stiletthæler blant de kvinnelige kappebærerne.

Etter seansen, som jeg med ærlighet må meddele at jeg ikke opplevde som spesielt høytidelig, var tiden inne for kunngjøringer. Kirketjeneren annonserte rutinert nyheter på vegne av kirken. Hun opplyste blant annet om menighetens planlagte høsttakkefest den 26. september. Under dette arrangementet, kunne hun fortelle, ville barnekoret Strusshamn Superkids stå for underholdningen. Etter kunngjøringene var det kollekt. Det er, som eventuelle lesere nå har skjønt, ikke min stil å gi økonomisk støtte til kirkelig aktivitet. Men jeg må si at jeg la femten kroner og femti øre i den grønne posen, og i mitt stille sinn øremerket jeg midlene til Strusshamn Superkids.

En liten drill i skapet

Jeg skulle bare lete etter en kulepenn som jeg trodde jeg hadde lagt i en eske inni kjøkkenskapet. Da jeg strakk meg opp mot øverste hylle oppdaget jeg en tingest, innpakket i plast. Det viste seg å være en liten drill. Jeg ante ikke at jeg hadde en liten drill. Jeg lot hukommelsen jobbe litt, og omsider steg minnet til overflaten. I fjor høst gikk jeg med gips og krykker i ukesvis. Min mor, den gode hjelperen, kom på sykebesøk for å ordne opp. Ordne med det praktiske, gjøre hverdagen min litt lettere. Hun skaffet til veie den lille drillen fra Clas Ohlson. Fint å tenke på, sånn i retrospekt, at mens jeg lå der sykmeldt, med foten høyt, og strukturerte dagen min etter ViaSat 4 sitt sendeskjema, så hadde jeg hele tiden tilgang til en liten drill.

Hvem er Cecilie Skog?

Jeg ble først oppmerksom på Cecilie Skogs eksistens da Rolf Bae døde i et isskred på K2 i 2008; en begivenhet som fikk så massiv mediedekning at jeg ikke kunne unngå å bli grundig informert. Senere, det var vel noen måneder etter ulykken, oppdaget jeg den mye omtalte Cecilie Skog i et portrettintervju på TV2. Det kunne virke som om fotografen bokstavelig talt forsøkte å trenge gjennom intervjuobjektets overflate. Ansiktet var filmet så nært at jeg fikk fornemmelsen av å kjenne pusten hennes helt inn i min egen stue. Det ble for påtrengende, og jeg slo av. Men bildet har forfulgt meg siden. Det store, viltre eventyrerhåret, helt ulikt min egen stri og glatte sveis, kom til å representere bragd, mot og vågal atferd. Fra dypet av kjekk, norsk ungdom sto Cecilie Skog frem som Gore Tex-generasjonens svar på Venus, løftet opp på et skjell i åpent hav.

Gjennom de siste årene har dette mitt inntrykk blitt reprodusert, igjen og igjen. Cecilie i snøføyka. Cecilie i motvind. Cecilie under en kompakt hjelm. Cecilie med et bildekk på slep. Cecilie bak et ugjennomtrengelig panser. Men alltid svøpt i kledelig historisk glans av nasjonalt helteri. Utilnærmelig.

Stor var derfor forbauselsen da jeg oppdaget et bilde i VG som blottla heltinnens bein under en sølvfarget paljettkjole. Vastus lateralis svulmet og glinset gjennom den transparente strømpebuksen. Glinset for det norske folk i underholdningsprogrammet Skal vi danse. Javel, tenkte jeg. Nå har Cecilie Skog steget ned på parketten for å kaste kjøttstykker til ulvene. Hvordan kunne hun?

Bebreidelsen føltes berettiget. Helt til jeg kom på at jeg nok ville gjort det samme selv. Danset med Tobias Karlsson mens håret flagret og latt det stå til.

Motbakkeløper på Bergensbanen

For noen uker siden kom jeg i snakk med en motbakkeløper på Bergensbanen. Han satt i kafévognen, men jeg kan ikke huske at han spiste noe. Han var en alvorlig, ung mann. Jeg mistenker at det var hans hang til å løpe oppover som lå bak.