Raumabanen

Forrige helg, nærmere bestemt fredag i uke 36, tok jeg Raumabanen fra Dombås til Åndalsenes. Toget bestod av to små vogner, og selv om vi hadde plassbilletter var det ingen som tok hensyn til det. Alle satte seg nøyaktig der de hadde lyst, det var et befrielsens lille tog. Ved siden av meg, på motsatt seterad, fant to godt voksne damer seg til rette. De hadde reist langt og lenger enn langt, i hvert fall helt fra Østfold, dersom jeg kan stole på stumpene som er igjen etter dialektlæren på videregående. De var nok blitt sultne i løpet av den lange reisen som enda ikke var over, og hadde gledet seg til bevertning på toget, skulle jeg snart komme til å overhøre. Konduktøren passerte. Han var fra Lesja, en innsikt jeg ikke kan takke min gamle norsklærer for, nei, jeg spurte rett ut. (Hvor er du fra? Lesja.) "Er det restaurantvogn her?" spurte den sultne østfoldingen. "Nei", sa konduktøren. "Men jeg har jo sett på nettsidene deres at det er servering av sushi og tapas?" "Eh.." forstummet Lesjamannen i konduktørhabitt. "Er det bare på de lange togene, det da?" fortsatte den sultridde passasjeren. "Er det ikke en tralle her en gang?" "Nei, her er det bare en automat med sjokolade og snacks". Jeg forholdt meg uberørt, men innvendig stusset jeg. Å forvente servering av sushi og tapas på NSB synes jeg er vel optimistisk, selv om rettene skulle bli servert fra en tralle. Jeg inntok matpakken min i taushet, men midt i en leverposteiskive møtte jeg blikket til min medpassasjer, hvis tarmer var i ferd med å gjøre opprør. Dermed tilbød jeg henne en banan. Men det takket hun høflig nei til.