Strusshamn Superkids

I helgen var jeg i konfirmasjon på vestlandet. En kristelig konfirmasjon. Dermed troppet jeg opp i Strusshamn kirke for å bivåne at mitt familiemedlem, konfirmanten, "offentlig bekreftet dåpens nåde" som det står formulert på Wikipedia.

Jeg tenkte tilbake på da jeg selv var i konfirmasjonsalder. Jeg avsto fra å gjennomføre denne symbolske handlingen, både innenfor kristelige og human-etiske rammer. Jeg var den eneste i klassen som ikke benyttet anledningen til å komme med en offentlig bekreftelse. Det er ikke til å stikke under en prekestol at jeg likte følelsen av å være litt annerledes, og slik fremstå som selvstendig, ja, kanskje en smule opprørsk også. I virkeligheten var avgjørelsen langt fra selvstendig. Den var et resultat av langsom indoktrinering over tid i heimen. Et virkelig opprør hadde for meg vært å sette i sving en storstilt konfirmasjon, helst en kristelig, som ville legge beslag på mye av mine foreldre og foresattes tid (alle fire), og som de måtte ofre en søndag for å gjennomføre - totalt i strid med sin egen overbevisning. En kristelig konfirmasjon med meg i sentrum ville rystet familien i grunnvollene, så å si.

Det var altså dette jeg tenkte på mens jeg satt sammen med de andre statistene i Konfirmasjonsspelet og betraktet 14 hovedrolleinnehavere omsluttet av hvite kapper. Kappene rakk i mange tilfeller ikke så langt ned mot gulvet som de kunne gjort. Det hang sammen med utstrakt bruk av stiletthæler blant de kvinnelige kappebærerne.

Etter seansen, som jeg med ærlighet må meddele at jeg ikke opplevde som spesielt høytidelig, var tiden inne for kunngjøringer. Kirketjeneren annonserte rutinert nyheter på vegne av kirken. Hun opplyste blant annet om menighetens planlagte høsttakkefest den 26. september. Under dette arrangementet, kunne hun fortelle, ville barnekoret Strusshamn Superkids stå for underholdningen. Etter kunngjøringene var det kollekt. Det er, som eventuelle lesere nå har skjønt, ikke min stil å gi økonomisk støtte til kirkelig aktivitet. Men jeg må si at jeg la femten kroner og femti øre i den grønne posen, og i mitt stille sinn øremerket jeg midlene til Strusshamn Superkids.