Primus motor for limbo

I dag overhørte jeg bruddstykker av en samtale. To bekjente (av hverandre, ikke av meg) møttes i resepsjonen hvor jeg yter service, og konverserte liflig om en fest de hadde vært på. De sto og lente seg mot skranken som avgrenset meg fra dem, og jeg ble et ufrivillig, lyttende vitne til det de sa. Temaet var en fest de hadde vært på hvor en av gjestene hadde utmerket seg som særlig dyktig til å utføre limbo. Alle hadde blitt imponert. "Men jeg hørte at det var hun selv som hadde foreslått limbokonkurransen?" sa den kvinnelige bekjente, med en noe syrlig røst, og albuen godt plantet i skranken. "Ja", sa den mannlige bekjente, "hun er alltid primus motor for limbo".