En medtrafikants antatte vemod

I går holdt jeg på å begynne å grine på t-banen. Jeg følte en medtrafikants antatte vemod. Det var en gammel mann. Han satt rett overfor meg med sin gammelmannskropp (sammensunken) og sine gammelmannshender (tynn, sprø hud med leverflekker). Ved siden av oss satt en ung mor med et spedbarn på fanget. Den gamle mannen og det lille barnet smilte til hverandre, og lo, og de snille gammelmannsøynene ble smale. Jeg satt der med klump i halsen, beveget, og tenkte at den gamle mannen nå fikk en kraftig påminnelse om sin egen forgjengelighet. Men om han hadde visst hva jeg tenkte ville han kanskje følt seg forulempet. Kanskje han ville boret gammelmannsblikket sitt i meg og sagt: "Unge dame, nå forulemper du meg. Ser du ikke at jeg er lettet over å ikke være i det lille barnets sko?".