Fiskadreparen

Jeg elsker hyttebøker. Det er ingen ironisk undertone i dette utsagnet. Erklæringen er heller ikke en eufemisme. Men den er langt fra en overdrivelse. Jeg har rett og slett en kjærlighetsfylt relasjon til hyttebøker. Ikke hyttebøker generelt, naturligvis. Ikke en tilfeldig valgt hyttebok i en vilkårlig hytte. Slike hyttebøker nøyer jeg meg med å vise høflig interesse for dersom jeg kommer i en situasjon hvor det er naturlig å bla i dem. Men hyttebøkene som er i omløp innad i min egen familie, de leser jeg med kjærlighetens intensitet. År etter år. Om og om igjen.

De fleste hyttebøker jeg vet om består stort sett av trivialitetens loggføringer. Det er særlig værforhold som dokumenteres. Temperaturen til lands og til vanns. Vindens retning og styrke. Skydekkets høyde og tetthet. Min families hyttebøker, som jeg grådig fordyper meg i, er tro mot dette tradisjonelle formatet. Men det er ikke derfor jeg leser med slik et dyptfølt engasjement.

Referatene som gjengir små og store familiemedlemmers gjøren og laden har unektelig underholdningsverdi. Takket være hytteboka er alle grener av slekta vel informert om "fiskadreparen" som en kusines seks år gamle sønn spikket til oldefaren. Fiskadreparen var et spesialdesignet redskap til bruk etter at fisken var halt opp fra fjorden, for å fullbyrde dens endelikt. Et velrettet kakk i fiskehodet med spikeren som var festet i enden av et trestykke skulle altså gjøre jobben lettere for en fiskende oldefar. Men det er ikke slike historier som fyller meg med varme og en indre begeistring.

Årsaken kan heller ikke spores i de mange observasjonene som systematisk er festet til papiret. For eksempel at mormor, en seinsommerdag i 1993, fikk øye på passasjercruiset M/S Balticum der hun satt ved Hardangerfjordens bredd og renset stikkelsbærene hun nylig hadde plukket fra vekstene i hagen. Eller, føyd til i et PS, at hun ved en tilfeldighet, på samme dag som dette skipet viste seg mellom Sild og Varaldsøy, også la merke til et ekorn utenfor kjøkkenvinduet.

Hytteboksjangeren er uhåndgripelig. Stilen er beslektet med dagboksjangeren, men langt mer selektiv siden hyttebokteksten har et potensielt publikum. Men hvem er egentlig dette publikummet? Hvem henvendte mormor seg til da hun sirlig noterte hva middagen bestod av den 14. juli 1987? Hvem var informasjonen ment for, den om at blomkålsuppen ble laget av tre blomkålhoder som hun hadde kjøpt for kr. 28,- på Samvirkelaget? Var det til seg selv, for at hun senere kunne lese, minnes og rekonstruere gleden over å slå kloa i billig blomkål, eller med andre ord å gjøre et dagligvaremessig kupp? Til hvem formidlet hun at naftalinkulene, til hennes store tilfredsstillelse, også denne vinteren hadde holdt mus og møll på avstand?

Jeg vet ikke. Likevel leser jeg, glupsk og begjærlig, hver gang. Minner blir vekket. Ikke bare konkrete og tidsavgrensende erindringer knyttet til opplevelser i barndommen eller ungdommen. Men Minnet om at jeg kommer fra et sted, at jeg hører til i dette sprikende nettverket av nedtegnelser.