Primus motor for limbo

I dag overhørte jeg bruddstykker av en samtale. To bekjente (av hverandre, ikke av meg) møttes i resepsjonen hvor jeg yter service, og konverserte liflig om en fest de hadde vært på. De sto og lente seg mot skranken som avgrenset meg fra dem, og jeg ble et ufrivillig, lyttende vitne til det de sa. Temaet var en fest de hadde vært på hvor en av gjestene hadde utmerket seg som særlig dyktig til å utføre limbo. Alle hadde blitt imponert. "Men jeg hørte at det var hun selv som hadde foreslått limbokonkurransen?" sa den kvinnelige bekjente, med en noe syrlig røst, og albuen godt plantet i skranken. "Ja", sa den mannlige bekjente, "hun er alltid primus motor for limbo".

Angst

Jeg har en kronisk, men mild angst for at jeg har dårlig ånde. For at de jeg snakker med skal tenke "huff" og få lyst å ta et skritt bakover. Siden det er en mild angst er den håndterlig. Men den er neppe ubegrunnet, med tanke på at jeg ofte spiser fet fisk.

En medtrafikants antatte vemod

I går holdt jeg på å begynne å grine på t-banen. Jeg følte en medtrafikants antatte vemod. Det var en gammel mann. Han satt rett overfor meg med sin gammelmannskropp (sammensunken) og sine gammelmannshender (tynn, sprø hud med leverflekker). Ved siden av oss satt en ung mor med et spedbarn på fanget. Den gamle mannen og det lille barnet smilte til hverandre, og lo, og de snille gammelmannsøynene ble smale. Jeg satt der med klump i halsen, beveget, og tenkte at den gamle mannen nå fikk en kraftig påminnelse om sin egen forgjengelighet. Men om han hadde visst hva jeg tenkte ville han kanskje følt seg forulempet. Kanskje han ville boret gammelmannsblikket sitt i meg og sagt: "Unge dame, nå forulemper du meg. Ser du ikke at jeg er lettet over å ikke være i det lille barnets sko?".

Reinerts falsemaskin

Reinerts falsemaskin

Jeg tror om meg selv at jeg kunne vært en drivende dyktig fabrikkarbeider, eller arbeiderske som jeg ville kalt meg ("Jeg heter Marte, jeg er arbeiderske", ville jeg sagt, etterfulgt av et lite kniks med nakken og et knapt hørbart snøft). En som skjøttet sin spesialiserte oppgave ved samlebåndet med presisjon og rutine. Minutt for minutt, dag for dag, år for år. En tro tjener innenfor sekundærnæringen, utbyttet og fremmedgjort, kanhende, men en nødvendig brikke i verdiskapningen.

Dette talentet har jeg har oppdaget gjennom oppgaver jeg har fått tildelt i kraft av deltidsstillingen min som resepsjonist (et yrke klassifisert i tertiærnæringen, men som i mitt tilfelle stundom innebærer gjøremål av samlebåndsaktig art). Jeg har klippet og laminert små lapper og kort til diverse bruk. Jeg har kjent både glede og tilfredsstillelse ved å foreta den samme operasjonen igjen og igjen, med følelsen av at det aldri tar slutt. Det faste grepet om saksa, duringen fra lamineringsmaskinen, den svake eimen av varmebehandlet plast som innkapsler en informasjon vi vil formidle til våre kunder.

I Stavanger ligger Norsk Hermetikkmuseum. Mellom 1890 og 1960 foregikk det vareproduserende virksomhet i denne bygningen, blant annet i form av brislinghermetikk og fiskeboller. Museets hjemmesider viser bilde av Reinerts falsemaskin, et eksempel på utstyret som ble benyttet i produksjonen (falsemaskinens funksjon er ikke spesifisert i omtalen av museet).

I lunsjpausen, mens jeg sitter og gomler på en saftig skive med King Oscars sardiner og kjenner hvordan den fete fisken glir ned gjennom svelget og metter meg, fantaserer jeg om en annen tid hvor jeg, iført skaut og forkle, med vante bevegelser betjener Reinerts falsemaskin for å bringe hermetikkbrisling til folket.

Fiskadreparen

Jeg elsker hyttebøker. Det er ingen ironisk undertone i dette utsagnet. Erklæringen er heller ikke en eufemisme. Men den er langt fra en overdrivelse. Jeg har rett og slett en kjærlighetsfylt relasjon til hyttebøker. Ikke hyttebøker generelt, naturligvis. Ikke en tilfeldig valgt hyttebok i en vilkårlig hytte. Slike hyttebøker nøyer jeg meg med å vise høflig interesse for dersom jeg kommer i en situasjon hvor det er naturlig å bla i dem. Men hyttebøkene som er i omløp innad i min egen familie, de leser jeg med kjærlighetens intensitet. År etter år. Om og om igjen.

De fleste hyttebøker jeg vet om består stort sett av trivialitetens loggføringer. Det er særlig værforhold som dokumenteres. Temperaturen til lands og til vanns. Vindens retning og styrke. Skydekkets høyde og tetthet. Min families hyttebøker, som jeg grådig fordyper meg i, er tro mot dette tradisjonelle formatet. Men det er ikke derfor jeg leser med slik et dyptfølt engasjement.

Referatene som gjengir små og store familiemedlemmers gjøren og laden har unektelig underholdningsverdi. Takket være hytteboka er alle grener av slekta vel informert om "fiskadreparen" som en kusines seks år gamle sønn spikket til oldefaren. Fiskadreparen var et spesialdesignet redskap til bruk etter at fisken var halt opp fra fjorden, for å fullbyrde dens endelikt. Et velrettet kakk i fiskehodet med spikeren som var festet i enden av et trestykke skulle altså gjøre jobben lettere for en fiskende oldefar. Men det er ikke slike historier som fyller meg med varme og en indre begeistring.

Årsaken kan heller ikke spores i de mange observasjonene som systematisk er festet til papiret. For eksempel at mormor, en seinsommerdag i 1993, fikk øye på passasjercruiset M/S Balticum der hun satt ved Hardangerfjordens bredd og renset stikkelsbærene hun nylig hadde plukket fra vekstene i hagen. Eller, føyd til i et PS, at hun ved en tilfeldighet, på samme dag som dette skipet viste seg mellom Sild og Varaldsøy, også la merke til et ekorn utenfor kjøkkenvinduet.

Hytteboksjangeren er uhåndgripelig. Stilen er beslektet med dagboksjangeren, men langt mer selektiv siden hyttebokteksten har et potensielt publikum. Men hvem er egentlig dette publikummet? Hvem henvendte mormor seg til da hun sirlig noterte hva middagen bestod av den 14. juli 1987? Hvem var informasjonen ment for, den om at blomkålsuppen ble laget av tre blomkålhoder som hun hadde kjøpt for kr. 28,- på Samvirkelaget? Var det til seg selv, for at hun senere kunne lese, minnes og rekonstruere gleden over å slå kloa i billig blomkål, eller med andre ord å gjøre et dagligvaremessig kupp? Til hvem formidlet hun at naftalinkulene, til hennes store tilfredsstillelse, også denne vinteren hadde holdt mus og møll på avstand?

Jeg vet ikke. Likevel leser jeg, glupsk og begjærlig, hver gang. Minner blir vekket. Ikke bare konkrete og tidsavgrensende erindringer knyttet til opplevelser i barndommen eller ungdommen. Men Minnet om at jeg kommer fra et sted, at jeg hører til i dette sprikende nettverket av nedtegnelser.

Treholt på Skavlan

Treholt på Skavlan: kommer til en stue nær deg (hvorfor er jeg ikke overrasket?).

Jeg går ikke i fakkeltog for Obama

Det er snart ett år siden offentliggjøringen av at Barack Obama skulle tildeles Nobels fredspris etter bare ni måneder i presidentstolen. De mange diskusjonene rundt denne kontroversielle avgjørelsen har for lengst stilnet. Da jeg kom over salig Georg Johannesen med meningsfellers lille, akademiske Nobelprotest fra 50-tallet, ble jeg imidlertid minnet på oppstyret rundt Obama. I 1952 mottok Albert Schweitzer Nobels fredspris (han fikk den overrakt i 1953). Høsten 1954 fant Johannesen & co det opportunt å erklære sin motstand - ikke mot hedersmannen Albert Schweitzer, men mot det de betegner som en tilsløring av verdens virkelige problemer. Jeg har gjengitt teksten i underskriftskampanjen nedenfor. Den samlet syv underskrifter. Jeg hadde nok vært tilbøyelig til å skrive under på en slik kampanje dersom Albert Schweitzers navn nå, 56 år senere, hadde blitt byttet ut med Obamas.

VI GÅR IKKE I FAKKELTOG FOR ALBERT SCHWEITZER

Albert Schweitzer er en fin og edel mann. En av de bedre. Fakkeltog er morsomt. Vi har intet i mot fakkeltog. Når vi, undertegnede studenter ved Oslo Universitet, likevel ikke kan hylle Albert Schweitzer som fredsprisvinner, begrunner vi det slik: Vi har i dag nok ressurser til å løfte Afrikas og Asias folk opp til et menneskeverdig liv. Dette kan gjøres. Dette blir ikke gjort. Vi har i dag nok ressurser til å utrydde oss alle. Dette kan gjøres. Dette må ikke bli gjort. Schweitzers helhjertede innsats i Afrika har her ingen relevans. Den berører overhodet ikke spørsmålet om fred eller krig. Derfor er den kun rosverdig på samme måte som vi roser en sliten distriktslege eller en strevsom mor (sic!). Fakkeltog for fredsprisvinneren Albert Schweitzer tilslører altså de problemer som må løses for å skape en varig fred. Han er en hodepute for vår samvittighet og lar seg bruke til det. Derfor kan vi ikke hylle ham uten å hylle vår feighet.

Teksten er hentet fra boka Om den norske tenkemåten ([1975] 2004) av Georg Johannesen.

Raumabanen

Forrige helg, nærmere bestemt fredag i uke 36, tok jeg Raumabanen fra Dombås til Åndalsenes. Toget bestod av to små vogner, og selv om vi hadde plassbilletter var det ingen som tok hensyn til det. Alle satte seg nøyaktig der de hadde lyst, det var et befrielsens lille tog. Ved siden av meg, på motsatt seterad, fant to godt voksne damer seg til rette. De hadde reist langt og lenger enn langt, i hvert fall helt fra Østfold, dersom jeg kan stole på stumpene som er igjen etter dialektlæren på videregående. De var nok blitt sultne i løpet av den lange reisen som enda ikke var over, og hadde gledet seg til bevertning på toget, skulle jeg snart komme til å overhøre. Konduktøren passerte. Han var fra Lesja, en innsikt jeg ikke kan takke min gamle norsklærer for, nei, jeg spurte rett ut. (Hvor er du fra? Lesja.) "Er det restaurantvogn her?" spurte den sultne østfoldingen. "Nei", sa konduktøren. "Men jeg har jo sett på nettsidene deres at det er servering av sushi og tapas?" "Eh.." forstummet Lesjamannen i konduktørhabitt. "Er det bare på de lange togene, det da?" fortsatte den sultridde passasjeren. "Er det ikke en tralle her en gang?" "Nei, her er det bare en automat med sjokolade og snacks". Jeg forholdt meg uberørt, men innvendig stusset jeg. Å forvente servering av sushi og tapas på NSB synes jeg er vel optimistisk, selv om rettene skulle bli servert fra en tralle. Jeg inntok matpakken min i taushet, men midt i en leverposteiskive møtte jeg blikket til min medpassasjer, hvis tarmer var i ferd med å gjøre opprør. Dermed tilbød jeg henne en banan. Men det takket hun høflig nei til.

Free Jimmie

Sverige har fått en borgerlig mindretallsregjering. Det rasistiske partiet Sverigedemokraterna, anført av Jimmie Åkesson, er i vippeposisjon med 20 mandater i Riksdagen. Kan noen geleide denne klovnen ut av sirkusmanesjen?

Strusshamn Superkids

I helgen var jeg i konfirmasjon på vestlandet. En kristelig konfirmasjon. Dermed troppet jeg opp i Strusshamn kirke for å bivåne at mitt familiemedlem, konfirmanten, "offentlig bekreftet dåpens nåde" som det står formulert på Wikipedia.

Jeg tenkte tilbake på da jeg selv var i konfirmasjonsalder. Jeg avsto fra å gjennomføre denne symbolske handlingen, både innenfor kristelige og human-etiske rammer. Jeg var den eneste i klassen som ikke benyttet anledningen til å komme med en offentlig bekreftelse. Det er ikke til å stikke under en prekestol at jeg likte følelsen av å være litt annerledes, og slik fremstå som selvstendig, ja, kanskje en smule opprørsk også. I virkeligheten var avgjørelsen langt fra selvstendig. Den var et resultat av langsom indoktrinering over tid i heimen. Et virkelig opprør hadde for meg vært å sette i sving en storstilt konfirmasjon, helst en kristelig, som ville legge beslag på mye av mine foreldre og foresattes tid (alle fire), og som de måtte ofre en søndag for å gjennomføre - totalt i strid med sin egen overbevisning. En kristelig konfirmasjon med meg i sentrum ville rystet familien i grunnvollene, så å si.

Det var altså dette jeg tenkte på mens jeg satt sammen med de andre statistene i Konfirmasjonsspelet og betraktet 14 hovedrolleinnehavere omsluttet av hvite kapper. Kappene rakk i mange tilfeller ikke så langt ned mot gulvet som de kunne gjort. Det hang sammen med utstrakt bruk av stiletthæler blant de kvinnelige kappebærerne.

Etter seansen, som jeg med ærlighet må meddele at jeg ikke opplevde som spesielt høytidelig, var tiden inne for kunngjøringer. Kirketjeneren annonserte rutinert nyheter på vegne av kirken. Hun opplyste blant annet om menighetens planlagte høsttakkefest den 26. september. Under dette arrangementet, kunne hun fortelle, ville barnekoret Strusshamn Superkids stå for underholdningen. Etter kunngjøringene var det kollekt. Det er, som eventuelle lesere nå har skjønt, ikke min stil å gi økonomisk støtte til kirkelig aktivitet. Men jeg må si at jeg la femten kroner og femti øre i den grønne posen, og i mitt stille sinn øremerket jeg midlene til Strusshamn Superkids.

En liten drill i skapet

Jeg skulle bare lete etter en kulepenn som jeg trodde jeg hadde lagt i en eske inni kjøkkenskapet. Da jeg strakk meg opp mot øverste hylle oppdaget jeg en tingest, innpakket i plast. Det viste seg å være en liten drill. Jeg ante ikke at jeg hadde en liten drill. Jeg lot hukommelsen jobbe litt, og omsider steg minnet til overflaten. I fjor høst gikk jeg med gips og krykker i ukesvis. Min mor, den gode hjelperen, kom på sykebesøk for å ordne opp. Ordne med det praktiske, gjøre hverdagen min litt lettere. Hun skaffet til veie den lille drillen fra Clas Ohlson. Fint å tenke på, sånn i retrospekt, at mens jeg lå der sykmeldt, med foten høyt, og strukturerte dagen min etter ViaSat 4 sitt sendeskjema, så hadde jeg hele tiden tilgang til en liten drill.

Hvem er Cecilie Skog?

Jeg ble først oppmerksom på Cecilie Skogs eksistens da Rolf Bae døde i et isskred på K2 i 2008; en begivenhet som fikk så massiv mediedekning at jeg ikke kunne unngå å bli grundig informert. Senere, det var vel noen måneder etter ulykken, oppdaget jeg den mye omtalte Cecilie Skog i et portrettintervju på TV2. Det kunne virke som om fotografen bokstavelig talt forsøkte å trenge gjennom intervjuobjektets overflate. Ansiktet var filmet så nært at jeg fikk fornemmelsen av å kjenne pusten hennes helt inn i min egen stue. Det ble for påtrengende, og jeg slo av. Men bildet har forfulgt meg siden. Det store, viltre eventyrerhåret, helt ulikt min egen stri og glatte sveis, kom til å representere bragd, mot og vågal atferd. Fra dypet av kjekk, norsk ungdom sto Cecilie Skog frem som Gore Tex-generasjonens svar på Venus, løftet opp på et skjell i åpent hav.

Gjennom de siste årene har dette mitt inntrykk blitt reprodusert, igjen og igjen. Cecilie i snøføyka. Cecilie i motvind. Cecilie under en kompakt hjelm. Cecilie med et bildekk på slep. Cecilie bak et ugjennomtrengelig panser. Men alltid svøpt i kledelig historisk glans av nasjonalt helteri. Utilnærmelig.

Stor var derfor forbauselsen da jeg oppdaget et bilde i VG som blottla heltinnens bein under en sølvfarget paljettkjole. Vastus lateralis svulmet og glinset gjennom den transparente strømpebuksen. Glinset for det norske folk i underholdningsprogrammet Skal vi danse. Javel, tenkte jeg. Nå har Cecilie Skog steget ned på parketten for å kaste kjøttstykker til ulvene. Hvordan kunne hun?

Bebreidelsen føltes berettiget. Helt til jeg kom på at jeg nok ville gjort det samme selv. Danset med Tobias Karlsson mens håret flagret og latt det stå til.

Motbakkeløper på Bergensbanen

For noen uker siden kom jeg i snakk med en motbakkeløper på Bergensbanen. Han satt i kafévognen, men jeg kan ikke huske at han spiste noe. Han var en alvorlig, ung mann. Jeg mistenker at det var hans hang til å løpe oppover som lå bak.