Reinerts falsemaskin

Reinerts falsemaskin

Jeg tror om meg selv at jeg kunne vært en drivende dyktig fabrikkarbeider, eller arbeiderske som jeg ville kalt meg ("Jeg heter Marte, jeg er arbeiderske", ville jeg sagt, etterfulgt av et lite kniks med nakken og et knapt hørbart snøft). En som skjøttet sin spesialiserte oppgave ved samlebåndet med presisjon og rutine. Minutt for minutt, dag for dag, år for år. En tro tjener innenfor sekundærnæringen, utbyttet og fremmedgjort, kanhende, men en nødvendig brikke i verdiskapningen.

Dette talentet har jeg har oppdaget gjennom oppgaver jeg har fått tildelt i kraft av deltidsstillingen min som resepsjonist (et yrke klassifisert i tertiærnæringen, men som i mitt tilfelle stundom innebærer gjøremål av samlebåndsaktig art). Jeg har klippet og laminert små lapper og kort til diverse bruk. Jeg har kjent både glede og tilfredsstillelse ved å foreta den samme operasjonen igjen og igjen, med følelsen av at det aldri tar slutt. Det faste grepet om saksa, duringen fra lamineringsmaskinen, den svake eimen av varmebehandlet plast som innkapsler en informasjon vi vil formidle til våre kunder.

I Stavanger ligger Norsk Hermetikkmuseum. Mellom 1890 og 1960 foregikk det vareproduserende virksomhet i denne bygningen, blant annet i form av brislinghermetikk og fiskeboller. Museets hjemmesider viser bilde av Reinerts falsemaskin, et eksempel på utstyret som ble benyttet i produksjonen (falsemaskinens funksjon er ikke spesifisert i omtalen av museet).

I lunsjpausen, mens jeg sitter og gomler på en saftig skive med King Oscars sardiner og kjenner hvordan den fete fisken glir ned gjennom svelget og metter meg, fantaserer jeg om en annen tid hvor jeg, iført skaut og forkle, med vante bevegelser betjener Reinerts falsemaskin for å bringe hermetikkbrisling til folket.