Falsk nattlos

For noen uker siden leste jeg en kort tekst i Morgenbladet, i spalten "Morgenbladet for 70 år siden". Notisen gjorde så sterkt inntrykk på meg at jeg skrev den ned på en post-it lapp. Den gule lappen ble liggende i lommeboken min helt til i dag. Jeg hadde glemt den. I dag oppdaget jeg den altså, eller gjenoppdaget, kan jeg vel si, i anledning en utrenskning av diverse papirlapper fra lommeboken. Papirlapper samler seg opp i lommebokens avdeling for sedler, formodentlig et velkjent fenomen. Jeg har sjelden sedler i det dertil egnede rommet i lommeboken, men papirlapper, se det er det mange av. Hovedsakelig kvitteringer fra dagligvarebutikker, kiosker, helsekostbutikker, bokhandlere, sportsforretninger, restauranter og utesteder (små vitnesbyrd om livet jeg lever). Og blant alle disse tallene en gul, sammenkrøllet og håndskrevet lapp:

En dame blev forleden natt på vei hjem tilsnakket av en fremmed mann i Stortingsgaten. Han utgav sig for å være nattlos og tilbød å lose henne hjem. Ved porten til hennes hjem i Huitfeldts gate nappet han hennes veske og forsvant.

Jeg spør meg om det virkelig var slik at det fantes noe som het nattlos i gamle dager. Den begrensede informasjonen jeg finner om fenomenet på internett bekrefter at det eksisterte "nattlosbyråer". Slike byråer tilbød sine tjenester til enslige kvinner, men bruken av dem synes ikke å ha vært særlig utbredt.

Mon tro om det er et marked for den slags i dag? Jeg tenker meg noe i retning av en drosjetjeneste. Men i stedet for å benytte motorisert kjøretøy som fremkomstmiddel foregår transporten ved hjelp av de såkalte "apostlenes hester". Selv kunne jeg nok være tilbøyelig til å la meg ledsage hjem etter en sen kveld, til fots, for å klarne hodet i skarp natteluft.

Jeg grubler videre. Skulle nattlosen gå foran meg? Eller bak? Skulle han kanskje stille seg like ved meg, og lenke albuen sin i min? Og i så fall, ville jeg kunne lene hodet lett mot skulderen hans mens vi ventet på å krysse en gate? Skulle vi spasere rolig, prominere så å si, eller legge opp til rask gange? Ville losens takster bero på avstanden til destinasjonen, eller tempoet vi holdt? Skulle jeg la meg lede til ytterdøren, eller ville han kunne følge meg videre inn i bakgården? For ikke å snakke om hvordan kommunikasjonen skulle foregå. Måtte jeg konversere med ham? Fortelle om min daglige dont? Eller kunne jeg gå i taushet, i en illusjon om at jeg var alene, men med losens skikkelse som en trygghet i bakgrunnen?

Det er ikke godt å si. Først og fremst synes jeg hele tanken virker fremmed, og jo mer jeg funderer på det, jo mindre sannsynlig virker det at jeg ville ta kontakt med et slikt byrå. Jeg ville i det minste hatt på meg ryggsekk, slik at en potensiell taskenspiller ikke hadde fått anledning til å nappe vesken min etter endt losing.