Ufordøyde bilder på barne-TV

I morges hørte jeg en alarmerende nyhet på radio. Det var for så vidt ikke innholdet i nyheten som vekket oppsikt, men snarere dens opphavskvinne. Søkelyset ble i bekymringens navn rettet mot at NRK Super skal utvide sendeflaten sin. Det blir med andre ord flere timer med barne-TV, nærmere bestemt tretten timer daglig. Bak den kraftige lyskasterens spaker satt (selvfølgelig) en fordums barne-TV-dronning: Eli Rygg. Hun er en slags professor emerita i barne-TV-kunsten som kommer på banen når hun føler seg kallet. Denne gangen har hun utpekt seg selv som barne-TVs kvalitetsvokter. Det var nemlig mangelen på kvalitet som utgjorde bekymringens bærebjelke.

Jeg har de siste årene ofte hørt Eli Rygg uttale seg om saker som har med barn å gjøre. Hun fremstår alltid som velmenende og engasjert, men jeg har sjelden - for ikke å si aldri - latt meg overbevise av synspunktene hennes. Sant å si har jeg hatt problemer med å konsentrere meg om det hun sier. Jeg lar meg avspore av det jeg oppfatter som en tilgjort mykhet i røsten hennes når den bringer frem ordene. Hun maler og mæler som en katt. Hun er påtrengende forståelsesfull overfor sine utvalgte grupper (barn).

Jeg skal ikke beskylde Eli Rygg for å mangle faglig tyngde, for hun er jo utdannet barnepleier, kan jeg lese på Wikipedia. Det er nok ordvalget hennes og den voldsomme indignasjonen hun ikke klarer å legge skjul på som får meg til å tenke at hun i større grad fremstår som en synser enn som en fagperson. "Hvis det hadde vært orden på jorda, nok energi, nok fred og positivitet kunne vi slappet av, men det haster faktisk litt" var budskapet Rygg hadde å melde gjennom eteren denne morgenen.

Eli Rygg var bekymret for at barna nå risikerer å bli frarøvet sin kreativitet ved å presenteres for alt for mange "ferdigtygde bilder". Dette fikk meg til å tenke på mitt barndoms 80-tall, og med dette tiåret Eli Rygg sine velmaktsdager i barne-TV-bransjen. Jeg var jo selv i smørøyet av målgruppen hun henvendte seg til fra det lille kolonihagehuset. Og sannelig kan jeg skrive under på at Eli Rygg med makker, først Jarl Goli og siden Terje Strømdahl, til fingerspissene behersket kunsten å presenterte ufordøyde bilder. Jeg minnes nemlig at jeg som fem-seks-syvåring hadde noen av mine første, bevisste møter med seksualitet gjennom Portveien 2. På en svært subtil måte annammet jeg seksuell energi mellom Eli og den mannen hun til enhver tid tilbragte tid med i og rundt huset. Det var utvilsomt svært stimulerende for min kreativitet. Uten å ha sett dagens barne-TV-sendinger på NRK Super deler jeg, med mine egne erfaringer i bakhodet, derfor muligens bekymringen til den malende Eli Rygg.

Seksuell energi subtilt formidlet